Mer rått enn trist

Foto: Siren Lauvdal. Tekst: Ann Cathrin Andersen.
Ingvild begynte å skrive tidlig, mest fordi hun leste så mye. Og er god til å lage mat, mest fordi hun måtte klare seg selv.

Det er en lettelse å komme inn på et vindstille sted - Oslo holder på å blåse bort. Jeg titter rolig på alle kvinnene med blondt hår i lokalet for å se om jeg ser henne. Klokken er fem på halv fire på en lørdag, og Tranen på Alexander Kiellands plass er halvfull. Færre mennesker enn forventet, bra.


Jeg kjøper en kaffe og appelsinjuice og lurer på om hun er en kaffe eller te-person, jeg bestemmer meg for å vente med å kjøpe til henne. På vei tilbake til bordet jeg kapret innerst i lokalet som egentlig er laget for 8, ser jeg ryggen til en overraskende høy kvinne som jeg antar er Ingvild ut fra måten hun titter rundt på.


— Ingvild?

— Ja, hei!


Jeg ville hilst formelt hadde det ikke vært for at jeg hadde hendene fulle av juice og kaffe. Jeg hadde lest kort om dualiteten i hvordan Ingvild presenterer seg selv i litteraturen, om tristheten i diktene hennes og alt det måtte bety at en kvinne i midten av 20-årene kunne skrive så alvorlig, og liker diktene hennes, men ikke måten noen andre har skrevet om de.


Vi setter oss og Ingvild har lyst på te. I tiden fra jeg bestilte i baren, til jeg endte opp med å velge ingefær-te ut fra seks forskjellige smaker, ble jeg redd vi ikke skulle ha kjemi. Mennesker kan være så interessante og inspirerende de bare vil, alt et stykke tekst til slutt illustrerer er kjemien mellom de to.


— Jeg beklager, men jeg er så trøtt, det har ikke blitt mye søvn i det siste. Ingvild gnir seg i øynene.


Hun ser kanskje trøtt ut, men mest fin. Øynene er isblå og håret tykt og lyst. Jeg har alltid syntes mennesker ser finest ut når de er trøtte. Ansiktene blir på en måte ærlig. Jeg kunne se at alt ikke var bra, det er noe fint med å kunne vise det. Da kjenner folk seg igjen. Ingen har det helt bra.

 

— Jeg har nettopp flytta ut fra eksen. Har ikke pakket ut av eskene enda. Jeg trodde ikke det kom til å skje, så jeg jobber med å komme meg gjennom det nå.


Ingvild flytta til Stovner med hunden Bamse-Gunnar for å komme seg ut av Oslo sentrum og føle på å være litt mer utilgjengelig.


— Det er hage der, drivhus! Jeg ser på det som et arbeidssted. Tenker å være der et halvt år. Så skal jeg finne en mann, kanskje en psykolog med fin leilighet.


Jeg tenker at det er to fluer i en smekk og en god plan.


— Jeg er jo feminist, og alt det innebærer. Men akkurat nå har jeg bare lyst til at noen skal ta vare på meg. Man kan liksom ikke si det som ung kvinne. Men det er det jeg vil. Ender opp med å bare møte fattige kunstnertyper, da.


Såklart, svarer jeg. Hvem vil ikke det. Du kan jo være for likestilling og mot seksualisering av kvinner samtidig som du syns det er digg med en person som gjør livet enklere og tryggere. Faen heller. Såpass må vi kunne kreve.


— Krav er deilig! Jeg har masse krav, stemmen til Ingvild blir litt høyere.


Vi ler. Jeg føler for kjærlighetssorgen og anerkjenner hvor jævlig det er, men blir ikke trist på hennes vegne i det hele tatt. Jeg har en uventet følelse av glede og håp og tenker «bra for deg» inni meg.
 

Jeg gratulerer henne med de to diktsamlingene som har fått så god kritikk, og som jeg selv likte skikkelig godt, og kommenterer at hun har fått til mye på sine 27 år.


— Takk. Jeg har vært heldig! I går fikk jeg et brev i posten om at jeg får Ragnar Hovlands unge lyriker-pris. Hun smiler forsiktig, som om hun tester vannet.


Jeg tenker at det er skikkelig stort, og at Ingvild absolutt ikke har vært spesielt heldig, eller fått servert noe som helst på sølvfat, og det at hun selv tenker det understøtter tankene mine. Hun ser ikke på meg når hun snakker, men ut i rommet - ut av vinduet. Jeg merker at jeg veiver rart med hodet for å få tak i blikket hennes.
Hun forteller om oppveksten på Stord, at hun bodde mellom Stord og Bergen.


— Jeg ble en kasteball med rar dialekt, sier hun seriøst. — Jeg vil ikke være fra Bergen.


Jeg smiler.


— Hos oss var det sånn at man måtte klare seg selv mest mulig selv. Og det blir man god til etterhvert. Jeg ble for eksempel veldig god til å lage mat.


Det er noe smertefullt i ordene «å klare seg selv». Hvertfall når man er kvinne. Men jeg skjønner veldig godt hva hun mener, og bekrefter at man blir god på det man øver på, å klare seg selv er en av de tingene barn noen ganger må øve på - og noen ganger involverer det å lage mat. Jeg lagde aldri mat.


Det beste hun visste som barn var å svømme og å lese. Det verste var mattelæreren og uorden. Det å måtte rydde opp i andres rot.


— Det var et kulturhus med svømmehall og bibliotek. Jeg var der nesten hver dag. Heller der enn hjemme, på en måte. Så ja. Jeg leste og svømte. Det var min greie.— Jeg elsker å være i vann. Det er bedre enn sex.


Hjemme var det kaotisk. — I tillegg var det et sted der alle spilte håndball eller fotball, gjorde du ikke det hadde du ingenting å gjøre.


— Jeg var veldig opptatt av døden og spesielt svarte hull som barn. Jeg måtte til legen fordi jeg fikk så panikk. Jeg er fortsatt kjempeopptatt av døden. Alle skal dø, ingen vet helt hva det betyr.


Vi drodler litt på hva som skjer med de som er igjen.


Ingvild flyttet til Bergen da hun var 16 og har bodd hjemmefra siden. Rett etter videregående flyttet hun til Oslo - med et par avbrekk. Et av de var Forfatterstudiet i Bø. Vi spekulerte i hvorvidt de hadde lagt forfatterstudiet der med intensjon, fordi det er et sted man ikke har så mye annet å finne på, så man kan like gjerne fokusere på studiene. Vi ble enig om at sånn måtte det være.

Hun begynte å skrive tidlig, men hadde aldri ambisjoner om at hun skulle skrive for andre.


— Jeg ble veldig motivert da jeg kom inn på Bø. Før det var det liksom tekster på nettet, twitter og blogg og sånn. Jeg fikk en del respons på det og tenkte at jeg kanskje skulle gjøre det mer.


Og det gjorde hun. «Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø» kom i 2015. «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt» i 2016. Jeg leste folks reaksjoner og anmeldelser av diktene hennes, og det som går igjen er at det er trist. Jeg syns ikke det er trist. Jeg tror menn syns det er trist.


— Jeg syns heller ikke det er trist, sier Ingvild. — Det kan hende jeg hadde syntes det var tristere før, det tok lang tid før jeg klarte å skrive om disse tingene. Nå har jeg bearbeidet det, og synes egentlig det er mer rart enn trist.


Vi ler. Det er rart, det er det som er så bra. Vi tror menn synes det er mer trist enn kvinner fordi det tross alt ikke står så mye positivt om menn.


— For damer er det sikkert en større kjennskap der, de kaller det råhet. Menn kaller det trist. Jeg tror alle kvinnene jeg kjenner har minst én dårlig seksuell eller voldelig erfaring med en mann, ikke omvendt. Det er noe med det. Hun ser rett fram når hun sier det, og hun er sikker i sin sak.


Jeg nikker bekreftende selvom hun ikke kan se det, og påpeker at så fort en kvinne er alvorlig blir det oppfattet som trist, noe annet enn når en mann er alvorlig, og at kanskje folk synes diktene hennes er triste fordi de er direkte og utilslørt.


— Men altså, menn har sine ting de også. Jeg synes bare det er et helt tåpelig argument at fordi menn også har hatt kjipe opplevelser, så blir kvinners erfaringer mindre verdt. Gå i tog for det da, mann! De har sikkert et poeng. Men vi kan ikke ta kampen for menn også.


Det kan vi ikke. Jeg påpeker at hun er kvinne, feminin, feminist, og lurer på om bøkene hennes blir lest i lys av det.


— Ja, det første de skriver er at det er et feministisk verk. Det er jo det, men det er ikke noe jeg tenker på i selve skriveprosessen.


Så fort en kvinne har skrevet en bok blir det en feministisk bok. Mens litteratur fra menn på en måte oppfattes mer ærlig. Viktigere.


— Om en kvinne hadde skrevet «Min Kamp» [Knausgård], hadde det ikke blitt lest. Espedal og Knausgård skriver de er feminine, når en kvinne skriver om følelser er det sytete. Det er litt problematisk at unge kvinner ikke blir ansett som politiske nok, og dermed uviktige. Det speiler samfunnet vårt.

 

"Jeg har mye jeg må gjøre
før jeg kan dø "

Vi er enige om at en bok må leses i lys av tiden den er skrevet. At det setter alle ord i sammenheng, og dermed blir det på ulike måter skildringer av tiden, samfunnet en lever i.


Apropos samfunnet vårt. Hvordan funker du i samfunnet, spør jeg Ingvild.


— Jeg har kastet bort litt tid. Jeg var veldig destruktiv fra jeg var 20 til 24, jeg brydde meg ikke om noe. Jeg hadde en venninne som studerte litteraturvitenskap og endte opp på rehab. Så jeg reiste bort i to måneder. Fikk alt på avstand.


Ting var ikke alltid så bra, forteller Ingvild. Jeg tenker at hun skulle ha møtt meg for tre, fire år siden, og sier at dumme valg og destruksjon noen ganger kan lede til bra ting.


— Ja. Jeg tror det beste man kan gjøre er å bare stikke av. Se noen ting. Snakke med noen folk man vet man aldri kommer til å snakke med igjen. Det var redningen for meg. Jeg bestemte meg for å sette meg et mål, så gjorde jeg det.


Gjett om hun gjorde.


— Også kvitta jeg meg med noen folk. Fant ut en ikke kan gå rundt som et vrak og drive og redde andre.


Jeg svarer at det ofte er vanskelig å unngå.

— En gang var jeg på date med en jente jeg møtte på Tinder. Jeg prøvde å bli lesbisk. Jeg synes det var hyggelig og inviterte henne til en ny date - da sa hun «men du er jo ikke lesbisk». Og jeg bare, faen da. Etter det slettet jeg Tinder. Jeg fikk panikk - ble paranoid. Følte at alle kunne se hva jeg tenkte hele tiden- at alle gjennomskuet meg.


Gjennomskuet hva, spør jeg.


— At jeg utgav meg som noe jeg ikke var. At de kunne se at jeg egentlig var desperat og har dårlig selvtillit. At jeg er merkelig. Det var hennes feil.


— Jeg pleide å spørre folk om de ville møtes, for så å blokkere de fra Tinder samme dag.


Jeg ler og tenker at det er helt på sin plass. Det eneste en vil ha er jo bekreftelsen. Sex er langt nede på listen, det er oppskrytt og krevende.


Ingvild er ferdig med diktene som mange av oss leser først nå, og skriver en roman om et eldre ektepar som hater hverandre intenst. Den kommer til våren.


— Hva skal du gjøre resten av livet hvis du gir ut din beste bok for tidlig? Jeg vil heller ha oppover-kurve. Jeg ville jo ikke skrevet den samme boken når jeg er 40 som jeg skrev da jeg var 26. En forandrer seg.


Målet til Ingvild er å regissere en film som er basert på en bok hun har skrevet, og kjøpe et hus i cash.


— Jeg skulle gjerne ha vunnet en masse spenn, men for eksempel 30 millioner er for mye. 200.000 er passe. Da kan en invitere noen en liker skikkelig godt på middag. Og kjøpt nye sko.


Er du fornøyd, spør jeg.
— Nei, jeg blir aldri fornøyd. Er jo glad, tror jeg. Men jeg vil alltid gjøre noe som er bedre. Vi er stille.
— Jeg har mye jeg må gjøre før jeg kan dø.